I de siste dagene har jeg fått mer enn nok å tenke på. Jeg snakker ikke om skole, Byavisen eller jobb, men karrieren min. Sommeren nærmer seg med stormskritt, og mens alle vil fremskynde tiden til ferien, skulle jeg ønske den kunne stoppe. Hva skal jeg egentlig gjøre etter livet på NKF? Mange er lei studie, men det er ikke jeg. Og jeg har søkt meg videre på studier som kan bli mine spesialfelt. Den eneste bekymringen jeg har er å ikke få skrive hver dag, eller hver uke, journalisten inni meg kommer til å bli tørr og trist som en rosin.
Nei jeg vil ha en jobb. Jeg vil være journalist, jeg vil informere, avdekke og møte nye folk hver eneste dag. Hvorfor? Fordi jeg føler at det gir noe tilbake. Ikke i form av penger, men mer som respekt. At jeg har muligheten til å påvirke folk, valg og væremåte. Det er kanskje klisjè, men ingenting slår den dagen jeg fikk høre om oppfølgingen til en av nyhetssakene mine i praksistiden. Idrettsklubben som ikke fikk noe støtte eller penger og måtte lege ned var nå blitt reddet. Jeg kunne ikke noe annet enn å smile fra øre til øre og håpe jeg hadde en finger med i spillet.
Jeg skal klare det. Denne uken skal jeg gripe livet og løpe alt jeg kan mot målet. Hva med deg?
Vil du ikke? Da må du. 
Legg igjen en kommentar