Meg, journalisten

I de siste dagene har jeg fått mer enn nok å tenke på. Jeg snakker ikke om skole, Byavisen eller jobb, men karrieren min. Sommeren nærmer seg med stormskritt, og mens alle vil fremskynde tiden til ferien, skulle jeg ønske den kunne stoppe. Hva skal jeg egentlig gjøre etter livet på NKF? Mange er lei studie, men det er ikke jeg. Og jeg har søkt meg videre på studier som kan bli mine spesialfelt. Den eneste bekymringen jeg har er å ikke få skrive hver dag, eller hver uke, journalisten inni meg kommer til å bli tørr og trist som en rosin.

Nei jeg vil ha en jobb. Jeg vil være journalist, jeg vil informere, avdekke og møte nye folk hver eneste dag. Hvorfor? Fordi jeg føler at det gir noe tilbake. Ikke i form av penger, men mer som respekt. At jeg har muligheten til å påvirke folk, valg og væremåte. Det er kanskje klisjè, men ingenting slår den dagen jeg fikk høre om oppfølgingen til en av nyhetssakene mine i praksistiden. Idrettsklubben som ikke fikk noe støtte eller penger og måtte lege ned var nå blitt reddet. Jeg kunne ikke noe annet enn å smile fra øre til øre og håpe jeg hadde en finger med i spillet.

Jeg skal klare det. Denne uken skal jeg gripe livet og løpe alt jeg kan mot målet. Hva med deg?

LIVET !

Ja jeg hadde ikke trodd at campinglivet hadde kommet så langt at de hadde fått trådløst nett. Men det har de! Halleluja! Det er håp. Så her kommer en oppdatering;

Vi reiste torsdag formiddag, og satte kursen mot Florø. Hvorfor? Fordi Florø er Norges vestligste by, finnes det noen annen grunn? Nei, det var helt dødt. Men veldig koselig! Vi hadde som vanlig kjørt noen timer i overtid, og det var en røff men god start. Og en enda bedre avslutning! Med både taco og scrabble.

No need to say, i won!

Over 300 poeng!

I dag startet eventyret grytidlig! Og vi satte kursen mot Atlanterhavsveien. Det var bare et mål, men definetivt et som var verdt å reise mot, i alle fall fra Florø, vi reiste gjennom Nordfjordeid, og det var så sykt fint!

Du glemmer helt at du kjører rundt og rundt disse fjordene når du ser hvor stille vannet er, og fjelltopper fulle av snø i en solskinndal. Ikke minst fikk vi et glimt av morgendagens mål: Geiranger.

Så skulle vi naivt kjøre opp Trollstigen på vei hit til Saltkjelsnes Camping, men neida. Surt. Om det var noen trøst fikk vi sett enda flere fine fjorder og Valldalen. Men etter 9 timer bak rattet på den 4 timer lange turen var jeg ganske lei. heldigvis tvang Håkon meg ut ved Atlanterhavsvegen. Det var vakkert.

Jeg elsker Kjæresten min. Og i alle fall dagens hytte, som var en virkelig update fra i går:

gårsdagens:

Det var ingen dårlig hytte, men den lukta loft, og selvom resten ikke var til å klage på, ble man liksom aldri vant til knirkinga i alle kroker og kriker.

Hytte er digg, det er akkurat som å bo på hotell, bare med alle rettigheter! Du slipper å lete etter en resturant som skal gi deg dårlig mat, du kan lage den selv, og oppføre deg som om du er hjemme. For det er du nesten!

I dag har vært en lang dag, og bok og nøtter blir kveldens avslutning. TV for Håkon selvfølgelig.. oppvasken får vente til i morra, og den samt husvask må taes før avreise, ellers blir det bot! Det er ikke roomservice akkurat. Til slutt må jeg legge ved et bilde av doen.

Til tross for en total oppgradering fra gårsdagens hytte (og jeg er ikke misfornøyd), må jeg le av denne doen, tretti cm fra skapet står den. Med to personer over 185 er dette virkelig en komisk affære.. Men vi har det fint! Lenge leve frihelg!

Håper du har en fin helg også ❤

Livet

Jeg tror ikke det er det første innlegget i en av bloggene mine jeg kaller livet, og de kommer som regel når jeg er litt lei. Og det er jeg. Påsken er over for lengst. Trist. Da påsken endelig kom følte jeg at skuldrene mine datt en meter ned. Ikkeno oppgaver, ikkeno artikler, ingenting. Senere har jeg prøvd å finne roen, særlig i påsken, og jeg gadd ikke blogge en gang. Som dere har merket. Jeg har derimot ikke sviktet noen, men jeg må si at til tross for at oppgavene rundt meg ble borte ble det ikke mindre stress med mer fri. Skolefri that is. Et kjært barn har mange navn, og det samme gjelder Burgerbarna. Og enn så glad jeg er i de, skal jeg fortelle dere at seks nattehelger på rad begynner å ta på. Jeg har ikke noe som ligner på en normal døgnrytme. Jeg kan legge meg ned å sove hvor som helt. True story! Jeg har merket det mest når folk sier; Går det bra? Du ser så trøtt ut?

Haha. Det går langt fra dårlig, og livet mitt er ikke vondt. Men denne helgen skal jeg ha en frihelg. Jeg skal ikke bare ha en frihelg, men jeg tar en lang en og. Starter i morra. Det eneste spørsmålet nå er om skoleoppgaven og nye Byavisen-prosjektet kommer til å forfølge meg. Jeg Håper ikke det. Planleggingen er i gang.

Så jeg skal prøve å ikke tenke så mye på det når jeg er er ute på roadtrip med den beste mannen av alle. Jeg gleder meg til sommern kommer, og jeg og Håkon kan gjøre hva vi vil. Føles så sykt trangt å sitte i klasseommet å diskutere hver eneste bidige oppgave til hvert enkelt menneske.

Luften og rommene i Byavisen føles sykt mye friere, og deilige. Renold er go’ han, skulle ønske jeg satt litt mer pris på menneskene rundt meg om dagen.. Snakk om fri, så skal det nye bilaget handle om sport og friluft. Det blir gøy! Ellers er alt klart til turen i morra, papirmessig i alle fall,

Naboen har nok en ang blokket bod-døren vår, så om vi må reise i plastikkposer får tiden vise. Ellers er jeg klar for fri, og skal legge et siste strøk på malingen nede på jobben, og så får vi se da, om det blir noen tur-oppdateringer eller ikke, Jeg skal i alle fall ta masse fine bilder til dere!

Love